Ensom på 17. mai

I min snart tre år lange karriere som pizzabaker, har jeg nå jobba hver eneste 17. mai, og det er jeg utrolig takknemlig for. Altså, enhver sunnmøring ville vært dum om de takka nei til å få dobbelt betalt en hel arbeidsdag.

Det å gå glipp av selve feiringa av nasjonaldagen vår har ikke vært noe problem tidligere, og jeg hadde ikke forventa at det skulle være det nå heller, men det var det.

Siden 17. mai i fjor, da jeg allerede visste at jeg skulle flytte hit til Oslo for å gå skole, har jeg hatt ett sosialt mål. Kun ett. Å bli invitert til eller føle meg komfortabel nok til å invitere til champagnefrokost. Mitt eneste mål. Og det skjedde ikke. Jeg takka ja til å jobbe for lenge siden, så jeg hadde sånn sett ikke hatt mulighet til å dra om jeg ble invitert, men det var ikke noe jeg fortalte til folk. Det er jo tanken som teller, tross alt.

For å få morgenen til å gå, starta jeg dagen på treningssenteret. Sykt digg at det var så få der, og at jeg slapp å føle meg beglodd. Utenfor vinduet gikk det folk i diverse flotte bunader, fine dresser og søte kjoler. Med på slep hadde de bobler og mat, og det var tydelig hvor de var på vei. Det var her jeg begynte å slite, men jeg kjempa meg gjennom det. Jeg prøvde, i alle fall. På Snapchat hagla det inn bilder og videoer av glade folk, i flokker med andre glade folk, og alt gjorde bare mer og mer vondt.

Kort fortalt så gikk jeg fra senteret og hjem med ansiktet gjemt bak skjerfet mitt. Jeg grein.

Og det har jeg egentlig gjort av og på i hele dag. Jeg har hatt gråten i halsen på jobb. Prøvd å overse det, men selv der var jeg alene. Stort sett.

Jeg unner alle å være sosial, og le og kose seg. 100%! Jeg har bare aldri før lagt merke til hvor utrolig sosial alle blir på 17.-mai. Jeg har sett folk kose seg med familien sin, kjærestene sine, vennene sine. Vennene mine. Jeg har sett kolleger av meg hjemme i Ålesund og her i Oslo kose seg glugg, og selv om det gjør meg personlig vondt, så blir jeg så glad på deres vegne.

Jeg aner ikke hva jeg ønsker å få ut av dette innlegget. Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg – for det er det ikke. Jeg vet jeg har folk rundt meg som bryr seg om meg, og jeg bryr meg så ekstremt om de jeg har rundt meg. Jeg bare trengte å få det ut, for det har spist meg opp innvendig i så mange timer nå.

Gratulerer med dagen alle sammen! Håper dere har hatt en fin dag ♡