Årets første nederlag

Husker dere hvordan jeg var redd for å starte året med en meatless monday? Husker dere at jeg sa at jeg skulle reise tilbake til Oslo og kom til å få lyst på en flyplasspølse?

Vel. Når vi planla dagens middag på lørdag gikk det helt i glemmeboken at jeg ikke skulle spise kjøtt på mandager – så da blei det svinesnitzel til middag.

Det er skuffende, jeg vet, men jeg har ikke spist andre kjøttprodukter idag. Og jeg skal gjøre det godt igjen ved å ha en annen helt kjøttfri dag denne uka. Jeg lover.

Nå sitter jeg på flyplassen og venter på å reise hjem til Oslo. For å få tida til å gå planlegger jeg bullet journalen min for 2018.

[her skulle det vært et bilde, men jeg får ikke lasta det opp via WordPress-appen. Årets andre nederlag?]

Helt uten pølse.

Et bedre 2018

I løpet av skrivingen av dette innlegget har jeg innsett at folk kan bli fornærma over det som er skrevet her. Jeg har ikke skrevet noe av dette for å være fæl eller for å provosere – det her er kun mine egne tanker om meg selv og mitt år, og er ikke tenkt som sammenligningsmateriale for lignende situasjoner. Takk.

For første gang på mange herrens år har jeg laga meg nyttårsforsetter for det kommende året. Hvorfor? Jo, fordi 2017 var dritt. Sikkert 90% tvers gjennom dritt.

Jeg sleit på skolen, jeg sleit med helsa, jeg sleit med økonomien, jeg følte meg tjukkere enn noen sinne, og katta mi daua.

Mye av dette er såklart min egen feil. Jeg vet jo helt klart at jeg sliter med økonomien fordi jeg sløser bort pengene på tull. Jeg vet at det ikke skal mye tiltak til for at jeg skal slippe å bekymre meg for økonomiske midler. Og jeg har prøvd, men så har det skjedd ting som har gjort at jeg har mista motet og har måtta prøvd igjen.

Jeg trodde også at jeg endelig hadde en liten sjanse til å finne meg en bra fyr i år. To ganger skjedde det, faktisk. Flotte fyrer, men det funka ikke. Noe som var skikkelig skuffende der og da, men som jeg nå i ettertid ser har vært for det beste. De var rett og slett ikke så gode matcher som først antatt – og det er helt greit. Men samtidig skikkelig demotiverende. Jeg er jo tross alt ei skikkelig kjæreste-jente og har nå vært singel i hele fem år. Det er veldig lang tid å være ensom.

Jeg har samtidig oppdaget at jeg faktisk er et ganske fælt menneske. Har fått beskjed om dette, og innsett det sjøl. Hadde jeg faktisk ønska å være fæl hadde det jo vært greit, men jeg mener det aldri. Jeg har trodd at jeg har vært en god person, men er tydeligvis ikke det – og det gjør vondt å vite at jeg ikke er sånn som jeg skulle ønske.

Jeg lurer også på om jeg er litt psykisk utviklingshemmet, og at ingen noen sinne har fortalt det til meg. Eller om jeg bare har blitt det nå i det siste. Jeg føler i alle fall at hjerna mi og jeg ikke samarbeider like godt som før – og det skremmer meg.

Jeg har også nettopp fått en beskjed som tyder på at jeg kan få en veldig hard start på 2018. Koselige greier. Perfekt.

I det minste fikk jeg endelig kjøpt meg Playstation 4, så det kom jo noe positivt ut av året.

Men la oss ikke dvele ved fortiden, men se frem mot det nye året istedet! Mine nyttårsforsetter er vel mer oppfordringer enn leveregler – for jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at om jeg sier til meg selv at jeg skal gjøre noe, så gjør jeg det ikke. «Hva skjer om jeg ikke følger regelen? Jeg får jo ikke noen straff ellerno!» tenker jeg. Oppfordringer høres hyggeligere ut, og gir rom for feil og forbedring.

 

SÅ HER ER DE –
MINE NYTTÅRSFORSETTER OPPFORDRINGER FOR 2018

Være mer kreativ

Den her burde egentlig ikke være så vanskelig å få til. Håper jeg. Jeg har satt meg et par retningslinjer for dette punktet – og hovedmålet er å skape noe hver uke som kan deles på min grafisk design-instagram @designbyaalesund (profilen har for øyeblikket et kleint profilbilde med snapchat-filter. prøv å se bort fra det). Det trenger ikke å være ekstremt komplisert ellerno, men jeg vil ha den profilen som en slags portfolio som kan vise frem de forskjellige tingene jeg kan gjøre.

Dele mer

På bloggen. Og kanskje i livet generelt? Nei, jeg er jo en foss av følelser og meninger og tanker i det virkelige liv – så der burde jeg kanskje lære meg å holde kjeft. Men jeg ønsker å dele mer av livet mitt på bloggen – uten at innlegga alltid må være så ekstremt gjennomtenkt og velformulert. Litt mer casual skriving hadde vært kjekt.

Velge den minste størrelsen oftere

Det her er noe jeg virkelig ønsker å ta tak i! Da jeg flytta til Oslo første gang, var et av tipsene jeg fikk å alltid sjekke kiloprisen (eller tilsvarende) på produkter – for det er jo den som forteller hvor mye produkt du får for pengene. Egentlig et ganske greit tips om man skal handle inn til store familier, eller kjøpe produkter som ikke blir dårlig over tid – men er det alltid så viktig å kjøpe den varen som gir deg mest for pengene?

Nei, tenker jeg. Når du brått får lyst på en Tiramisu-frapino fra Espresso House (dritgod! ikke sponsa, men spons gjerne – heh) så kjøper man gjerne den største, nettopp fordi prisforskjellen er så liten i forhold til hvor mye mer du får i en stor for de få kronene ekstra – men det er fortsatt et dyrere produkt, og du klarer deg fint med den lille. Tro meg. Spar litt, både i penger og kalorier!

Synge mer

Jeg sang jo i kor før jeg flytta til Oslo, og det er noe av det beste jeg har gjort for min mentale helse. Jeg føler ikke at jeg har tid til å være medlem av noe kor i Oslo, men jeg vil bli flinkere til å synge på egenhånd. I dusjen, mens jeg lager mat, når jeg ser på film. Jeg vil at tonene skal flomme ut av meg.

Spise mindre godteri

Dette klarte jeg faktisk i 1,5 måned i 2017. Hvordan? Jeg tror trikset var at det bare skjedde. Jeg hadde jo lenge hatt planer om å prøve å kutte ut snop ogsånt, men jeg satt meg egentlig aldri noen regler, frister eller starttidspunkt. Plutselig bare gjorde jeg det, jeg tror det er det som gjorde det til en suksess. Og det kan jeg aldri få til igjen – å bare plutselig gjøre det. Nå må det planlegges. Samtidig må jeg la meg selv spise godteri i helga ellerno, så slipper jeg å ende opp som nå når jeg endelig kunne spise det igjen og spiste snop hver dag.

Slutte å være så kritisk

Nå mener jeg ikke overfor meg selv og eget arbeid – men mot andre. Jeg har lyst til å slutte å la meg fornærme over hva folk sier til meg. Slutte å tro at folk alltid er ute etter å såre og sjikanere. Forvente at folk skal vite at jeg vil reagere negativt på utsagnene deres. Og samtidig slutte å tenke at folk ikke har rett til å bli fornærma når jeg uttrykker meg på samme måte.
Det her er en del av den tydeligvis grusomme Tonje Marie.

Noen av de fineste, beste og snilleste menneskene jeg vet om virker så upåvirket av negativitet. Tar seg aldri nær av noe og børster ting av seg som om det aldri hadde skjedd. Jeg vet at det kanskje ikke er sånn i virkeligheten, men jeg har lyst til å bli mer som en av disse. De som alltid virker som at de har det bra. Jeg tror det igjen gir folk mindre grunn til å være kjip mot deg, og at alt baller på seg til det bedre. Kanskje. Forhåpentligvis.

Meatless monday

Det her har jeg prøvd å starte med flere ganger, men så har det liksom aldri passa. Noe som kun er kode for at jeg hadde lyst på sushi eller andre retter hvor jeg mener det må være noen form for kjøtt. Er spent på å få det til i 2018, spesielt siden jeg skal fly hjem mandag 1. januar, og jeg setter stor pris på ei flyplasspølse når jeg reiser.

Om noen har skikkelig gode vegetartips til meg, så setter jeg stor pris på det! Skriv det til meg i kommentarfeltet, på facebook, SMS, røyksignaler, hva som helst!

Komme tilbake i treningsmodus

Jeg var der ei god periode i slutten av 2016 og starten av 2017. Det var ting som var klar motivasjon for meg, og som jeg ikke lengre kan dra nytte av, men det hjelper jo ikke å bare slutte å prøve. Jeg endte jo opp med å elske å trene til slutt, og tok meg tid når jeg kunne. Forrige semester kunne jeg skylde på at vi egentlig alltid begynte undervisninga tidlig om morgenen, og ikke til lunsj som tidligere semestre – så jeg mista den treningstida før skolen.

Åpne opp hjemmet mitt for mer sosialisering

Dette prøvde jeg på i 2017 ved å arrangere brettspillonsdag hver uke, men det ble mer og mer utmattende, da det var så få som viste interesse for å komme. Og det balla såklart på seg ved at store deler av de inviterte tenkte «det er jo så få som skal», og dermed aldri ga muligheten for økt oppmøte. Dette var jo ikke bare tiltak for min egen sosialisering, men også noe jeg gjorde for å tvinge meg selv til å holde det rent og ryddig på hybelen.
De brettspillkveldene som faktisk ble noe av er noen av mine beste minner fra forrige semester.

Dra på utveksling til England

Dette skal jeg jo. Med mindre noe går gale, altså.
Utveksling er noe jeg har hatt lyst til i alle år, men muligheten har ikke presentert seg. Det er løgn, for i lærlingtida hadde jeg mulighet til 3 måneders utveksling til en rekke land – helt gratis -, men mista den da lærlingplassen min prioriterte arbeidskraft for seg selv over muligheter for lærlingene sine. Nei, jeg har ennå ikke tilgitt dem for det, spesielt med tanke på hvor langt i prosessen jeg var kommet.
Nå har jeg i alle fall mulighet til å ta et år i England for å bygge på til bachelor i grafisk design, og jeg har så inderlig lyst til å få til dette, og familie og venner er veldig støttende og motiverer meg veldig.

Gjøre mer for min egen glede

Jeg er veldig flink til å gå rundt og være misfornøyd, trist og skuffa – og å dermed også tenke at «sånn er det bare, denne følelsen fortjener jeg», noe som absolutt ikke er ok. Jeg har lyst til å sette min egen glede mer i fokus, på en eller annen måte.

Jeg har sikkert glemt noe, for jeg hadde allerede skrevet ned noen punkter i den nye agendaen min, men den ligger igjen i Oslo, da jeg tenkte jeg ikke fikk bruk for den her i Ålesund. Mulig jeg legger de til – sannsynligvis ikke.

Har du noen forsetter eller oppfordringer for ditt 2018?
Og har du noen tips til meg, så jeg gjennomfører mine?

Ensom på 17. mai

I min snart tre år lange karriere som pizzabaker, har jeg nå jobba hver eneste 17. mai, og det er jeg utrolig takknemlig for. Altså, enhver sunnmøring ville vært dum om de takka nei til å få dobbelt betalt en hel arbeidsdag.

Det å gå glipp av selve feiringa av nasjonaldagen vår har ikke vært noe problem tidligere, og jeg hadde ikke forventa at det skulle være det nå heller, men det var det.

Siden 17. mai i fjor, da jeg allerede visste at jeg skulle flytte hit til Oslo for å gå skole, har jeg hatt ett sosialt mål. Kun ett. Å bli invitert til eller føle meg komfortabel nok til å invitere til champagnefrokost. Mitt eneste mål. Og det skjedde ikke. Jeg takka ja til å jobbe for lenge siden, så jeg hadde sånn sett ikke hatt mulighet til å dra om jeg ble invitert, men det var ikke noe jeg fortalte til folk. Det er jo tanken som teller, tross alt.

For å få morgenen til å gå, starta jeg dagen på treningssenteret. Sykt digg at det var så få der, og at jeg slapp å føle meg beglodd. Utenfor vinduet gikk det folk i diverse flotte bunader, fine dresser og søte kjoler. Med på slep hadde de bobler og mat, og det var tydelig hvor de var på vei. Det var her jeg begynte å slite, men jeg kjempa meg gjennom det. Jeg prøvde, i alle fall. På Snapchat hagla det inn bilder og videoer av glade folk, i flokker med andre glade folk, og alt gjorde bare mer og mer vondt.

Kort fortalt så gikk jeg fra senteret og hjem med ansiktet gjemt bak skjerfet mitt. Jeg grein.

Og det har jeg egentlig gjort av og på i hele dag. Jeg har hatt gråten i halsen på jobb. Prøvd å overse det, men selv der var jeg alene. Stort sett.

Jeg unner alle å være sosial, og le og kose seg. 100%! Jeg har bare aldri før lagt merke til hvor utrolig sosial alle blir på 17.-mai. Jeg har sett folk kose seg med familien sin, kjærestene sine, vennene sine. Vennene mine. Jeg har sett kolleger av meg hjemme i Ålesund og her i Oslo kose seg glugg, og selv om det gjør meg personlig vondt, så blir jeg så glad på deres vegne.

Jeg aner ikke hva jeg ønsker å få ut av dette innlegget. Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg – for det er det ikke. Jeg vet jeg har folk rundt meg som bryr seg om meg, og jeg bryr meg så ekstremt om de jeg har rundt meg. Jeg bare trengte å få det ut, for det har spist meg opp innvendig i så mange timer nå.

Gratulerer med dagen alle sammen! Håper dere har hatt en fin dag ♡

å endelig finne motivasjonen til å trene

Jeg vil på forhånd beklage for eventuelle skrivefeil og dårlige formuleringer. Kroppen og hodet er dritsliten idag.

Funny thing. Sist jeg begynte å skrive et blogginnlegg var 19. februar. Dette innlegget bar tittelen «Når lysten er større enn viljen». Dette innlegget skulle handle om det faktum at jeg har lyst til å trene, jeg har lyst til å bli sprek, jeg har lyst til å bli sykt digg – men at jeg ikke fikk meg til å gjøre det. Medlemskap på treningssenter, nok fritid og fungerende armer og bein var liksom ikke nok.

Men så skjedde det noe. To dager etter at jeg begynte på dette innlegget dro jeg hjem til Ålesund på vinterferie. Der steg jeg opp på en baderomsvekt for første gang på lang tid, og fant ut at på nøyaktig ett år hadde jeg gått opp over 10 kg. Det vil si at siden jeg i 2013 startet jakten på den mye omtalte «sommerkroppen 2017» (4 år på å bli fit var et realistisk mål for meg) har jeg gått ned 15 kg og opp igjen 11 kg.
IMG_2055 2
Shoutout til Fitbit som kjører 2015 to år på rad. Hadde ganske bra, jevn nedgang, helt til jeg slutta å snuse og tydeligvis este ut som en ballong.

Dette slaget i (den tydeligvis skikkelig fluffye) magen fikk meg vel til å ta meg sammen*. Så langt, i det minste. Hele mars kom og gikk uten at jeg drakk brus, spiste godteri eller snacks, og jeg holdt meg også unna kaker og kjeks. Alle som kjenner meg vet hvor stor del av min «daglige kost» dette er. Burde kanskje også nevne at jeg ble syk, og i løpet av den uka spiste jeg to hele loff, tre pizzaer og drakk fire kopper kakao med over en hel boks ferdig-krem. Jeg har også prøvd å spise fornuftig mat, men har ikke begrensa hva jeg kan spise til middag. Jeg har et ganske spesielt forhold til mat, og føler at om jeg hadde begrensa den «normale maten» (altså ikke godteri ogsånt) ville jeg lett ende opp med en eller annen form eller grad for spiseforstyrrelser. Jeg velger lett å ikke spise.
Uten navn 4
Jeg har også trent ganske regelmessig. Så ofte jeg kan, faktisk. Jeg har tilogmed trent tidlig på morgenen når jeg både har skole og jobb samme dag. Det er en triumf, altså, det må jeg påstå. Jeg kjenner at jeg blir mer og mer utholden, og jeg ser på økningen på vektene at jeg også blir sterkere. Det går kanskje ikke så fort, men det går fremover. I går tok jeg for førte gang knebøy med stang (det vil si 20 kg, i fall noen ikke vet det), og i dag sliter jeg med å gå, haha.
Uten navn 5
Jeg har endt opp med et fryktelig stort pengeforbruk på klesvask, da, så om noen vil sponse meg med treningsklær (*sier hun, mens dådyrblikket blafrer mot Aim’n*), så jeg kan fylle opp vaskemaskinen istedet for å vaske halve maskiner, så er jeg game, as. Få det på, som ungdommen sier.

Noe av det som kanskje motiverer meg mest er treningsboka mi, og det faktum at jeg kan markere at jeg har fullført treningen min. Her planlegger jeg cardio-øktene på forhånd (bruker en fantastisk app som heter Aaptiv som gir meg cardioprogrammer som er skikkelig artige), og så noterer jeg ned styrketreningen jeg har gjort med min PT og venn Malene (Target Fitness). Disse har forskjellig vanskelighetsgrad (disse er forhåndsvalgt på Aaptiv, mens jeg setter de på styrketreninga ettersom hvordan jeg selv taklet øvelsene) som jeg merker med forskjellige farger, og hver av disse fargene blir merka av på månedsoversikta og på årsoversikta (sistnevnte er kun fra slutten av februar). Merkelig forklart, men artig opplegg for min del.
Uten navn 6
Ja, jeg tok feil gultusj en gang. Jeg vurderte å lage en ny bok.

Jeg er spent på hvor lenge jeg klarer å opprettholde dette, og jeg er skikkelig nervøs for å dra hjem i mai og ta steget opp på den vekta igjen. Jeg har så lyst til å få til det her. Jeg har hatt så utrolig shitty kroppsbilde i så mange år nå, og det påvirker meg på så mange plan at det nesten er litt flaut. Det skal dog sies at jeg både ser og føler forskjellen allerede, og det føles så utrolig deilig.

sign

* det kan kanskje også ha noe å gjøre med at jeg prøvde å sjekke opp en fyr med skikkelig bra, trent kropp. neida. joda. såklart, men jeg ga opp fyren.

10 grunner til at vi ikke matcher på tinder

Dette innlegget ble opprinnelig postet 26. juni 2015

Alle ilustrasjonene i dette innlegget er laget av meg. Og selv om jeg vet at de er fantastiske, ville jeg satt pris på at de ikke ble stilt ut på museum. På forhånd takk.

Jeg er egentlig litt usikker på hva jeg gjør på Tinder, og hva det generelle poenget med Tinder er. Jeg er ikke ute etter et ligg, noe jeg føler de fleste på Tinder er. Jeg er vel ute etter en kjæreste, men det har jeg ingen forventning av å finne der. Jeg har fått et par gode venner, da, og det er jo hyggelig!

Jeg tror jeg bruker Tinder av ren nyskjerrighet nå, og kanskje også som en måte å få bukt med all min irritasjon (jeg irriterer meg lett og vil få det ut på måter hvor det ikke går ut over folk – jeg har faktisk noen facebookvenner som har ekstremt irriterende oppdateringer, men jeg lar de være kun for å kunne irritere meg over de).

Denne listen er over ting som plager meg på Tinder. Som nevnt er jeg lett å irritere, så det er nok mange av disse punktene som kun gjelder meg.

Disclaimer: Jeg har aldri vært overfladisk, men er nok det på Tinder. Jeg har alltid ment at personligheten er det viktigste med folk, og kunne aldri vært med en rålekker fyr med råtten personlighet. Tenkte det var greit å nevne da noe av dette kan virke i overkant overfladisk.

1. Du er anonym
tinder anonym

Du har ingen bilder og ingen tekst. Hvorfor i alle dager skulle jeg være fristet til å matche med deg? Og hvorfor har du i det heletatt en profil på Tinder?

2. Alle bildene av ansiktet ditt er tildekt
tinder tildekt

Du har solbriller/skibriller på alle bildene. Sannsynligvis har du splittet sjelen din i åtte biter, og har spaltede, røde øyne som Voldemort.

3. Du er på fjelltur på alle bildene dine
tinder fjell

Altså, det er kjempeflott at du er aktiv! Men når du bare har uklare bilder fra langt unna, fordi du er på fjelltur/skitur, så ser jeg ikke hvordan du ser ut. Dessuten trenger jeg noen jeg bare kan ligge og se på Netflix med, selv om jeg også kan sette pris på å bli dratt med på en tur i ny og ne.

4. Du poserer med døde elger
tinder elg

Eller andre dyr du nettopp har skutt. Jeg skal ikke legge meg så mye borti hvor OK det er å drive med jakt – storebror har prøvd å forklare dette til meg, men et dødt dyr, ei hagle (eller hva du nå bruker) og blod gjør meg virkelig ikke tent. Nope.

5. Du identifiserer deg selv med et fotballag.
tinder liverpool

Nå er jeg langt under gjennomsnittet interessert i fotball, men det er ikke det som er problemet her – du skal få ha dine egne interesser. Jeg har kommet over profiler hvor det eneste som står i profilteksten er «Liverpool <3», og jeg kan ikke fatte og begripe at det er det du vil fortelle om deg selv på en datingapp. Du kan være helt vanvittig kjekk, og sikkert verdens hyggeligste fyr, men om profilteksten din er «[hvilket som helst fotballag] <3» så kommer jeg til å sveipe deg vekk uten noe problem.

6. Du er en transformer
tinder transformer

Nå lyger jeg egentlig litt. Jeg har en gang matchet med en fyr som bare har hatt bilder av biler på profilen sin, men dette var kun for å kunne skrive «Å, herlighet! Jeg har aldri snakket med en ekte transformer før!». Han skjønte ikke engang hva jeg snakket om, og jeg måtte forklare det til ham. Etter det begynte han å prate til meg, og hele opplegget ble veldig kleint, fordi jeg ikke takler å prate med noen uten ansikt.

7. Du er en dick.
tinder dick

Bokstavlig talt. Dette er en ganske god kopi av en profil jeg har kommet over og screenshotta for dette innlegget. Det var flere bilder på profilen, og dessverre var ikke «utstyret» den delen av bildet som var sensurert. Hele profilen var bygget opp av ansiktsløse ereksjoner, og akkurat den profilteksten jeg har skrevet på her. Mulig det funker for noen, men jeg bruker ikke Tinder for one night stands.

8. Du har kjæreste
tinder opptatt

Jeg har kommet over profilen til så vanvittig mange jeg kjenner fra før, og som jeg vet har kjæreste og i noen tilfeller også barn (eventuelt rullekebab, spørs hvordan du tolker tegningen) med denne kjæresten. Hva i alle dager gjør du på Tinder?!

9. Alle bildene dine er av flere personer
tinder flere

Det kan godkjennes på ett eller flere bilder, men om jeg må registrere hvert eneste ansikt på hvert bilde for å finne minste felles multiplum – nei, bare nei. Og når vi først er inne på det å ha flere sammen med deg på bildet – ikke ha jenter som kysser på deg! Det gjør ikke at man ser du har draget, det gjør at man får inntrykk av at du er en player, og det er aldri positivt.

10. Du er storebroren min
tinder storebror

Kleint.

Så, det var mine 10 grunner til å ikke matche med folk på Tinder. Nå er ikke dette klare regler, da. Det er ofte det er noe ved profilen til en fyr som gjør at jeg blir nyskjerrig, og velger å gi ham en sjanse. Som regel skjer ikke det stort etter det.

Jeg tror kanskje jeg skal få ordna en oppfølger til dette innlegget.

Hva er dine deal breakers på Tinder?

sign

Del gjerne innlegget videre!

LagreLagreLagreLagre

2017: en frisk start?

Jeg har tenkt litt. Vurdert litt. Alle som kjenner meg skikkelig vet at jeg elsker å blogge. Jeg elsker måten jeg kan formulere meg på og hvordan jeg kan dele livet mitt med andre. Og alle som leser bloggen min vet at jeg er skillelig dritt på å oppdatere.

Så. Det jeg har tenkt litt på. Vurdert litt. Det er at kanskje jet skal «starte på nytt» på akkurat samme bloggen. Slette alle innlegga. Eller, skjule dem, som jeg egentlig tenker. Kanskje replaye noen av favorittene gjennom året. Fokusere på kortere, enklere oppdateringer?

Bloggen skal jo få helt nytt design også. Så snart jeg klarer å ta meg tid. Da må faktisk innleggene bygges opp annerledes. Gjennomgående tema. Skikkelig smashing. Kan bli spennende.

Så, superkjapp update. Jeg sitter nå på flyplassen og venter på å dra tilbake til Oslo. Hjem til Oslo? Ja. Jeg gleder meg, faktisk. Noe som er helt nytt for meg. Det er kjempehyggelig å være hjemme i Ålesund, men nå er jeg sliten og gleder meg til å være litt alene før skolen starter opp igjen. Så snart jeg er ferdig med arbeidsdagen idag.


Godt nyttår, dere! Jeg håper 2017 blir et fantastisk år for meg, for dere og for bloggen.

edit: Heisann! Tonje Marie fra slutten av 2017 her! Fikk ordna litt design ogsånt, men glemte å skrive. Latterlig, med tanke på at jeg betaler for det domenet her. La gå. Prøver på nytt i 2018!