På sjekker’n med sosial angst

Du vet den følelsen du får i magen når du er forelska? Sommerfuglene som flagrer rundt inni der, og gjør at det liksom gjør litt vondt? Men så føles det samtidig så utrolig godt, fordi det er så deilig å være forelska. Det er så fint å ha noen du er glad i?

Se for deg den samme følelsen. Noe bor i magen din, og det gjør litt sånn vondt. Men så gjør det bare vondt, og det føles skikkelig tungt. Det er ikke godt i det heletatt. Og det er ikke sommerfugler som flyr rundt der inne. Neida, det er en steinbit som har bosatt seg i dypet av magen din. Stygg og jævlig.

Sånn føles det for meg å være på sjekker’n. Konstant angst som ulmer nedi steinbit-dypet.

Den skumleste delen med å date er det første møtet. Det å overbevise meg selv om at det er ok å prøve på nytt. Ok å treffe en ny person for første gang. Forberede meg på at det kan bli et dritkleint møte hvor jeg aller helst vil synke ned i gulvet. Hvor jeg helst vil løpe min vei, for å få det overstått. Og vite at uansett hvor mye jeg egentlig vil avslutte hele møtet, og komme meg hjem hvor alt er trygt og kjent, så kommer jeg ikke til å gjøre det – for jeg vil gi fyren en reell sjanse, og ikke la angsten min skape et uvirkelig bilde av ham.

Jeg hater å være i starten av et forhold. Eller starten på et mulig forhold. Det å ikke engang vite om det her har sjansen til å bli noe mer. Den usikkerheten rundt hva han tenker om meg. Om hva han tenker om oss. Om han i det hele tatt tenker på noe oss. Blir han glad når han får varsel om at jeg har sendt han en snap? Ser han på den en stund og studerer den, eller bare krysser han den bort? Det her er ting jeg grubler på, og har så lyst til å spørre han om, men jeg kan ikke.

For noen som er så åpen og transparent som meg er det så utrolig slitsomt å aldri føle at jeg kan åpne meg for noen så mye som jeg trenger. Jeg går rundt med så mange følelser boblende og gurglende inni kroppen min. Følelser som må ut og som må formidles, sånn at de ikke spiser meg opp innvendig.

Det er virkelig det som er det verste med å date. At jeg ikke kan fortelle den personen hvordan jeg føler for dem eller hele den situasjonen. At jeg må late som at jeg ikke tenker så mye over saken, for han har sannsynligvis ikke tenkt på det en brøkdel av hva jeg har gjort. Jeg hater å måtte spille «cool and collected», for det er virkelig ikke den personen jeg er.

Jeg føler så mye. Jeg føler på alt. Positive ting. Negative ting. Jeg skaper scenarioer i hodet mitt – hundrevis, kun basert på én melding. Det er utrolig slitsomt.

Jeg vil bare skippe datingen og hoppe rett til det punktet av et forhold der jeg kan være helt ærlig med han, og han kan være helt ærlig med meg. Der alt er trygt og godt og varmt. Der jeg slipper å lure på hva han mente når han formulerte seg litt rart i den forrige meldinga. Der jeg vet at han virkelig bryr seg om meg, og vil bruke tida si sammen med meg.

Jeg er virkelig ikke skapt for dating. Jeg trenger noen som kan tilbringe kvelden sin på sofaen min. Som kan la meg trekke meg tilbake i armkroken deres et par timer. Bare være der hvor det er trygt. Som kan tvinge meg til å lage middag, i stedet for å prøve å sove bort sulten. Som kan se Disney-filmer med meg, eller hjelpe meg med å fullføre spilla mine på Playstation. Samtidig trenger jeg en som kan dra meg med ut på ting. Tvinge meg litt ut av komfortsona mi. Dra meg med på tur til det store utland, eller bare den nærmeste parken.

Jeg har prøvd så lenge nå å bekjempe denne angsten på egenhånd, men jeg får det ikke til. Jeg skulle ønske jeg ikke følte at jeg måtte ha hjelp av en «bedre halvdel» for å komme meg ut av marerittet, men slik som ting er nå ser jeg ingen annen løsning.

Dessverre føles utveien lengre og lengre unna for hver dag som går.

7 comments / Add your comment below

  1. Du e så sterk og tøff, Tonje, som tør å skrive så åpent ❤ Samtidig som det e litt vondt og ubehagelig å lese, så er det også så kjempeviktig! Ej håpe virkelig du finner det du trenge ❤ Og om ej kan hjelpe på noe vis, ikke nøl med å ta kontakt ❤

  2. Du e så jævlig tøff som setter ord på sånne vanskelige følelsa. For man vet jo at det «bare» e følelsa, og ikke reelt, men det gjør det ikke lettere der og da. Og e blir så stolt når e ser du ikke bare vil prøve, men faktisk gjør det.

    En dag blir det en heldig fyr (som ikke skjønna KOR heldig han e) som gjerne vil åpne armkroken sin, og som sikkert også gjerne har lyst til å hoppe over starten, og bare ha det flotters på midten sammen med verdens fineste TM. Og som drar deg pesende opp en vei i en park eller nåkke. I regn. Vedda på han laga kakao med masse krem og brownies etterpå til og med. I ei leilighet med fine ting som kan henge på veggen. Det blir nydelig.

Legg igjen en kommentar